Fyllefangst / Dagen derpå for ekte Oslogirls

Etter å ha sklidd på isen, frosset meg halvt til døde og fått saltmerker på favorittskoene mine, kjente jeg meg ganske klar for sommer og tørr asfalt. Og Roskilde annonserte The Roots i går, så jeg begynner å kjenne festivallengselen melde seg. Roskilde har stått for mange av våre beste og god-verste minner, og jeg tenkte å dele en liten historie derfra med dere mens jeg drømmer om sol og bedre dager.

Jeg har fortalt en del om Eirin før, om hvordan hun pleide å holde alle gutter hun hooket opp med på en armlengdes avstand og jomfruhinna intakt. Som regel foregikk dette på en helt enkel og grei måte. Hun klina med en fyr, ble kanskje med ham hjem, lot det gå litt lenger, fortalte ham at hun var jomfru og ønsket å vente, og han respekterte det. Om hun ikke foreslo selv å vente, foreslo faktisk fyren det. Men et par ganger gikk det litt mindre glatt.

Et av årene vi var på Roskilde, hadde vi en nabocmp med en gjeng med mer eller mindre kjekke danske gutter. En av de første kveldene, under warm-upen, ble Eirin kjent med den kjekkeste av dem, Jens. Riktignok forsto hun ikke et ord av froskespråket hans, unntatt "HVAD?", såklart, det kan alle nordmenn, men det skal egentlig ikke så mange ord til, og de endte opp i teltet hans.

Her begynte problemene. "HVAD" og "Kamelåså?" (gud, jeg tror aldri jeg har vært så lei av et ord!) var ikke nok kommunikasjon til å ta den vanlig jomfru-samtalen hennes, og dessuten likte hun Jens veldig godt, og kunne egentlig godt tenkt seg å få hele jomfrudommen ut av bildet på en enkel, rask og lettglemt måte. Så hun sa ingenting. Og med mindre man virkelig har sagt ifra, betyr det å bli med inn i teltet til en fyr på festival én ting.

Ikke at hun ga Jens noen grunn til å ane at han hadde med en luremus å gjøre. De klinte, tafset, klærne gikk av, Jens fant fram kondomet og rullet det på... og DA fikk Eirin noia.

Det ble for galt å ta dyden i et telt med en forfyllet kartoffeldanske. Promillen var for høy, luftmadrassen hadde litt for lite luft, og alt var rett og slett bare feil sted og feil tid. Men hun syntes det var litt i seneste laget for den store jomfru-historien. I stedet faket hun et ulykkelig ansikt og fortalte ham - med et par "HVAD?" innimellom - at hun likte han veldig godt, men at hun hadde kjæreste i Norge og at hun kom til å hate seg selv resten av livet. At hun var lei for det, og at hun hadde vært dum.

Og gutten som måtte dra av kondomet og trekke på seg buksene igjen, hvordan reagerte han?

Han ble fullstendig ulykkelig.

Han sa at han syntes hun var helt spesiell, at han følte noe helt eget for henne selv om de bare hadde kjent hverandre én kveld. Han sa at han trodde han kanskje var forelsket i henne. Kanskje hun var den rette. Han ville aldri glemme henne.

Av dette kan man lære en sur, liten lekse: Om du faktisk vil ha en fyr, spill hard to get. Eventuelt: vit hva du vil før du ligger naken i soveposen.

Har du noensinne trukket deg i siste liten?

I sommer dro jentene til USA mens jeg sto hjemme og solgte slitne smørbrød på Grünerløkka og gråt meg i søvn hver kveld (sant, altså), og der møtte Eirin en amerikansk kjekkas hun mente var i klasse med Brad Pitt og Johnny Depp. Er du utsultet kan du noen ganger oppleve hallusinasjoner. Nok om det, de møttes, ble sommerferie-kjærester og hadde fantastisk sex - faktisk Eirins første fantastiske sex, de tidligere opplevelsene kan du lese litt om her. Som man ofte gjør med feriekjærestene sine, utvekslet de mailadresser og avtalte å holde kontakten.

Etter at hun kom hjem, la gutten - John, om du absolutt trenger et navn - henne til på Skype, og de begynte å chatte. Det startet, som sånt ofte gjør, ganske uskyldig, men eskalerte ganske snart. Seriøst, jeg er den eneste av de nevnte jentene her på bloggen som ikke har hatt skype-sex - er jeg treig? Eirin fortalte meg at det gikk overraskende fort å bli vant til å kle av seg og snakke dirty. Jeg ser for meg at jeg ville sittet og vært livredd for print screen og amatørporno over hele internett dagen derpå, men tydeligvis glemmer man nettvett-undervisningen (flere enn meg som hadde den på barneskolen?) ganske kvikt. 

Så en dag skjedde det noe rart. Og dette er helt sant, jeg har sett samtaleloggen! John oppførte seg litt rart helt fra starten av, men Eirin valgte å ignorere det. Etter ganske kort tid begynte han å skrive om hva han hadde lyst til å gjøre med henne, osv, osv - det vanlige dirtytalk-opplegget, antar jeg, hva vet vel jeg. Han ba henne om å ta av seg toppen, og Eirin kjørte på. Helt med. Det var da det begynte å skjære seg.

Først spurte han om han kunne fingre henne i rumpa neste gang de hadde sex. Eirin ville ikke fortelle meg akkurat hvordan hun reagerte på det, men det var visst et ansiktsutrykk i retning av hunden med øyne så store som Runde Tårn i H.C. Andersen-eventyret. Men John oppfattet framdeles ikke situasjonen.

Dere vet når man chatter med noen, også står det en melding om at de er i ferd med å skrive noe? Eirin fortalte meg at de sekundene mens hun ventet på hva, hva i alle dager som kom til å komme etter det, at de minnet om de laaange øyeblikkene fra du skjønner at du har sklidd til du treffer isen. Man skal lytte til magefølelsen.

"Have you pooped today?", spurte John.

".................." svarte Eirin. Er man tom for ord, så er man tom for ord.

"So, do you like to poop?", fortsatte han.

"I have to go" skrev hun i racerfart og klappet igjen laptopen. Fortsatt med puppene på utstilling, tror jeg, sånn foregår det i alle fall i min versjon.

John påsto etterpå at han hadde vært så fjern og innrøyka at han omtrent ikke visste sitt eget navn, og Eirin tilga han og "glemte" hele episoden. Hun mente det var en gyldig unnskyldning, jeg er ikke like sikker. Det er nesten så jeg håper at hun møter ham igjen neste sommer, bare for å finne ut om han virkelig er så gira på den typen fetish.

Har noen dere har holdt på med plutselig vist seg å ha en fetish utenom det vanlige?

Ville dere vært ok med det?

Det har blitt skrevet opp og i mente om dette temaet på hver eneste såkalte "sexblogg" på nettet, så egentlig er det vel et ganske slitt tema, men jeg klarer bare ikke å la være å komme med et lite bidrag til oppropet. En fatwa, om du så vil, mot gutter som ikke klarer å la hodet ditt (ok, mitt) være i fred under en BJ.

De aller fleste venninnene mine liker godt å suge. Det gjelder meg også. Sannsynligheten er stor for at om du har sex med meg, så kommer det til å være en BJ involvert. Ikke at du noensinne kommer til å ha sex med meg, medmindre du kommer deg bort fra internett, da ;) Antageligvis trenger du ikke å spørre engang, og det du I ALLEFALL ikke trenger å gjøre, er å skyve hodet mitt nedover mot skrittet ditt. Jeg finner faktisk veien selv. 

Om du har latt meg komme fram på egenhånd, er du ganske godt tjent med å droppe dyttinga. Dette burde da egentlig være ganske opplagt. Jeg kan godt prøve meg på en deepthroath jeg (er det ikke det de kaller det om dagen? Pornovokabularet mitt er ganske smalt, jeg er og forblir en u-erotisk skribent), det gjelder de fleste jeg kjenner, jeg vet i alle fall at det gjelder Eirin, for å si det sånn! Men det får da for faen i helvete foregå på mine premisser. Du kan jo øve deg med en banan. Først prøver du hvor langt du får den bak i halsen uten å brekke deg når du kontrollerer det hele på egenhånd. Så får du kompisen din til å lugge deg i håret, legge all kraft til og kjøre den ned i strupen på deg. Ser poenget?

Og her kommer det store mysteriet. Hvordan kan det ha seg at en så stor prosentandel av guttene jeg har møtt på i mitt liv, og guttene venninnene mine har møtt på (kan ikke basere seg kun på egen statistikk her, SÅ slutty er jeg da ikke) - til sammen et lite stykke Norge, med andre ord, lite, men relevant - HVORFOR gjør de det? Eller enda viktigere: Hvorfor er det ingen som ber dem, en gang for alle, om å slutte? Jeg skjønner det når det gjelder pubertale gutter man hooket opp med i overetasjen på hjemme alene-fester i første klasse vgs, da trodde jeg det var sånn det skulle være. Men godt oppe i 20-årene? Man skulle da trodd at NOEN skulle ha fortalt dem at det er turnoff? 

Er det ingen av dere jenter der ute som sier ifra, eller??

Eller, er det bare umulig å huske? Er det så digg at det er verdt risikoen å forsøke seg igjen og igjen, gutter? Eller, kan det være... hvilken tanke... kan det være meg det er noe galt med? Er det sånn at alle andre liker det? Seriøst? Seriøst???

"Seriøst??"

Jeg hadde ikke engang hørt om uttrykket "Å kjøre brannbil" før jeg var godt over myndig alder. Tanken på at det skulle være vanlig nok å ha sex mens man hadde mensen til at det i det hele tatt skulle eksistere et eget kallenavn på det hadde ikke engang slått meg. Og da jeg hørte om det, så rynket jeg på nesa, skar en grimase og tenkte DET, det skal jeg i alle fall ALDRI gjøre. Og jeg var ikke ni, jeg var atten and counting.

Og slik holdt det seg i årene som kom, ikke egentlig for at jeg syntes det var så fryktelig ekkelt  - litt grisete girltalk overbeviste meg om at det var heeeelt naturlig og null stress - men fordi muligheten ikke bød seg og jeg holdt meg generelt sett unna sjekkescenen når tante Rød var på besøk. Mmmm, tante Rød...

Altså, til og med for et par uker tilbake, da jeg hadde en av årets så langt beste byturer. Det er de kveldene der jeg er stiv som en stokk og ikke hadde tråkket opp på dansegulvet om noen hadde tilbudt meg gratis øl for det (okei, da, kanskje), og så er det det motsatte - kveldene der jeg tror jeg er Shakira krysset med Beyonce og Jennifer Lopez, der jeg er så bootalicious at jeg omtrent ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Hips don't lie, liksom.

Om jeg SER så deilig ut som jeg føler meg, det skal jeg ikke svare for, men som regel er alle like fulle og tåpelige som meg, så det har ikke slått tilbake på meg enda (jammen flaks jeg ikke er kjendis!!). Og det hender ikke så rent skjeldent, når jeg er i dette humøret, at jeg får ganske mye oppmerksomhet fra fyrer. Som regel av det grusomme, gnikkende, hey baby-slaget, men noen ganger blir det full jackpot.

Jeg kan ærlig talt ikke helt forklare hvordan vi gikk fra å sende noen lange blikk til hverandre på dansegulvet, til å stå og kline i en bås på toalettet. Alt jeg kan si er at det involverte pul meg-øynene mine (intens stirring bak en mengde svart eyeliner, avskrekkende for alle med under 3 i promille), unisex-do (noen som vil gjette hvilket utested det var på, eller?) og at vi hadde dratt derfra før vi hadde utvekslet navn. Sånn kan det gå.

"Jeg har mensen, så ikke tro at jeg kommer til å ligge med deg", sa jeg til fyren.

"Jeg har ikke noe problem med det, altså", svarte han, og jeg ble litt paff og måtte plutselig ta stilling til hvorvidt jeg var villig til å kjøre brannbil for første gang i mitt liv. Samtidig var jeg litt imponert over fyren. Riktignok så han ut som en stuck-i-femtenårsalderen-ti-år-for-sent-skater, med lue og baggy bukser og rottefjes og alt som hører til, men herlighet, i min verden er det å akseptere kvinnlig anatomi på den måten den rene modenhetserklæringen. Okei da, tenkte jeg. Okei da. Okei.

Stakkars fyr, han var nok ikke så cool og erfaren som han latet som, for da ting begynte å ekskalere inne på hans fem kvadratmeter store, innrøyka og innstona soverom, begynte han tydeligvis å bekymre seg litt.

"Er det veldig mye blod?", spurte han og så ut som om han hadde spurt om jeg hadde både HIV og AIDS på en gang.

"Du vet i Prinsen av Egypt der Gud forvandler elven til blod?" svarte jeg. Den tok han ikke helt, og derfra og ut ble det hele temmelig klumsete. Jeg nappet ut tampongen (okei, jeg hører at dette er ekkelt, for mye informasjon, SORRY, dere ba om det, altså!) og, etter å ha tenkt meg om et øyeblikk, rullet den så langt under senga som jeg kunne få den. Der blir den antageligvis liggende til Dovre faller, etter støvmengden å dømme. Heldigvis var dette en skru av lyset-fyr, og det hele endte opp med å bli helt passe vellykka.

Et par timer senere snek jeg meg ut for å gå på jobb. Det var nok det mest shabby trynet som har solgt kaffe i Oslo på en stund, tror jeg! Jeg torde ikke å se etter om det så ut som om noen hadde blitt drept i senga eller ikke, jeg var for redd for å måtte legge igjen navn og telefonnummer hos stakkaren. Så det får jeg aldri vite. Men den glisende lille djevelen på skulderen min håper nesten på det.

Skrivekarrieren lover ikke godt så langt, så jeg tenkte jeg skulle prøve meg som glamourmodell. Hva syns dere?

Ok da, jeg har hatt skrivesperre. Kommer sterkere tilbake! 

Noen ganger er gutter kjipe mot oss. Noen ganger er vi noen skikkelig kjerringer mot gutter. Noen ganger kaller vi dem slemme, når vi egentlig bare er litt snurt fordi de ikke var så interesserte som vi skulle ønske.

Og noen ganger skjer det ting som er så drøyt at vi bare er nødt til å le av det.

Jeg hadde en fest for en måneds tid siden som endte med at det kom omtrent ingen jeg egentlig kjente, men til gjengjeld en hel masse tilfeldige folk jeg aldri hadde møtt før. En del av disse var ganske kjekke, og for Johannes del endte kvelden med at hun ble med hjem til en av dem, Jonas.

Jonas viste seg å ha et lite problem: han kom bokstavelig talt så fort han var inne i henne. Det var ikke egentlig snakk om the old in out i det hele tatt: han kom inn og fyrte av. Det hele var over i løpet av cirka to sekunder. Sånt skjer på fylla og er ikke noe stress, men vanligvis blir guttene likevel ganske pinlig berørt. Ikke Jonas. Det var sånn sex var for ham, promille eller ikke.

Det kunne vært slutten på historien om en kjip one night stand, men Jonas hadde andre kvaliteter. For å kompensere, hadde han lært seg hvert eneste triks i boka for å få jenter til å komme. Johanne var helt over seg. «Det er det sykeste jeg har vært med på», fortalte hun ham. «Du er mr. Pussy. Seriøst, det er akkurat som i den episoden.» Jonas, lærenem som han var, hadde faktisk sett på Sex og Singelliv, og tok referansen.

Morgenen etter hadde de sex igjen, med samme resultat: Johannes orgasme varte lengre enn selve samleiet gjorde. Det er ikke så mye å klage på. Men så skjedde det noe med Jonas. Han ble grusom.

«Sånn, nå kan du gå», sa han. Johanne trodde han spøkte. De to sekundene han burde brukt på å smile og si at han kødda, fortalte henne at han var dønn alvorlig.

«Okei? Kan jeg gå på do først?», spurte hun, ganske satt ut.

«Ok da», sa han og snudde seg inn mot veggen. Så, i det hun var på vei ut døra, snudde han seg tilbake igjen og sa:

«Du får spre ordet, da. Om hvor flink jeg er. Fortell det til venninnene dine, liksom.»

Johanne bare stirret på ham.

«Og hvis du vil, så henger det et skjema på døra, du kan fylle det ut om du har noen gode tilbakemeldinger.»

Fyren gjorde sin research, det skal han ha! Og, som Johanne konkluderte med: En slik fyr må man bare ta for det han er. Mr. Pussy skal nytes og gis videre. Og hun gjorde jo faktisk som han ba henne om, og fortalte meg hvor flink han var.

Er det en tier på drøyhetsskalaen?

Hvordan hadde du reagert?

Hei og hopp! Jeg er paa ferie, og derfor ble det en, og ikke et par historier, som planlagt. Men her, her kommer en til!

Dette er en helt sann historie. Jeg sverger ved min sjel. Faktisk er alle historiene her er sanne, men denne historien er så usannsynlig at jeg må legge ved en liten erklæring på toppen. Jeg vet ikke om den får den samme effekten i skrift som når man faktisk var til stede, men jeg gir det en sjanse. Ja, dette skjedde faktisk. Ja, dette er faktisk mulig.

Det var andre kvelden vår i København, og etter fadesen kvelden før var gjengen virkelig klare for å møte noen deilige danske gutter. Helst fire av dem, så vi slapp å konkurrere. Derfor dro vi på et ganske kult sted i Nørrebro, der vi hadde hørt at det skulle være mulig å finne kjekke menn, selv om de antageligvis kom til å ha briller uten styrke. Vi hadde bånnet nedpå med hvitvin blandet med Sprite, vår favorittdrikk (neida. Joda.). Alle følte seg fine og faste både i formen og fisken.

Og denne gangen så det ut til å være gutter nok til oss alle. Jeg var egentlig like interessert som resten i å finne noen å kline med, så istedet sto jeg på dansegulvet og svingte meg til danskenes skrekkelige superstjerne, Medina. Baby, er du ensom, sang hun, og i samme øyeblikk var jeg ensom, for alle jentene mine hadde forsvunnet til hver sin kant med hver sin fyr.

Jeg gikk ut for å lete etter dem, og fant Eirin på røykerommet der hun satt og snakket med en fyr. Eirin pleide egentlig ikke å røyke, så hvordan hun klarte å holde ut med den lufta uten å få astma og kols på en gang har jeg ingen anelse om. Selv jeg, innrøyka som jeg er, hadde problemer med å trekke pusten og holde øynene åpne der inne.

«Jeg må ha ham. Han er så kjekk! Men jeg husker ikke navnet hans. Kan du håndhilse på ham sånn at jeg finner ut hva han heter?», hvisket hun til meg. Jeg skulte på fyren. Hver sin smak. Øynene mine begynte å renne, jeg ga opp siggen og hvisket tilbake.

«Du får klare deg så godt du kan. Jeg stikker og finner de andre. Kos deg!»

Johanne kunne jeg ikke se noe sted, men til slutt fant jeg Ingrid. Hun hadde også funnet seg en fyr. Og hvilken fyr! Han må ha vært mulatt eller noe, for han hadde en lysebrun hudfarge, men skikkelig svære lepper og kort, sort hår. Nesa hans, med enorme nesebor, var bred, flat og pekte bratt oppover. Smilet hans var så bredt at det fikk hele ansiktet til å revne. Og på hver sin side av hode hadde han to enorme, utstikkende ører.

Fyren var bare helt nifst lik en ape.

Disclaimer! Ingen av oss er rasister. Vi har sett en mengde kjekke gutter fra alle deler av verden, og vi mener på ingen måte at noe land eller verdensdels innbyggere ser ut som aper. Saa ro dere ned, alle VGnett-debatt-jaevler ;) 

Men denne gutten. Jeg kan virkelig ikke understreke det nok.

Han var en ape. Det verste var at jeg kunne på en måte se hvordan Ingrid kunne synes at han var kjekk. Han hadde et pent, smittende smil, kjempedeilig kropp og fine, muskuløse armer. Det var bare det at han var en ape.

Jeg tuller ikke. Han så akkurat sånn her ut.

Men jeg klarte å holde maska og smile, jeg. Helt til jeg håndhilste på ham.

«Hei, jeg heter Selma», sa jeg.

«Hei, jeg heter Abes», svarte han.

Jeg snudde meg og gikk. Jeg hadde ikke noe valg, latterkrampen truet med å ta knekken på meg. Ingrid kom tuslende etter meg og spurte om alt var i orden.

«Ingrid. Jeg dør her. Han ser ut som en ape.»

«Syns du det? Det syntes Johanne også, men jeg synes han er ganske søt.»

«Absolutt, men han ser ut som en ape. Også heter han Abes.»

Ingrid så ut som om hun fikk en liten a-ha-opplevelse.

«Så det var derfor han sa at jeg kanskje kom til å synes at navnet hans var litt morsomt!»

Ingrid fortalte meg at Johanne hadde forsvunnet med en fyr, Eirin sa hun hadde lyst til å dra hjem med røykerom-fyren, og jeg klarte ikke å være i nærheten av Ingrid og apen uten å begynne å le. Dessuten begynte jeg å kjenne klokka tre om natta-depresjonen. Så jeg bestemte meg for å stikke tilbake til hostellet og sove. Jeg rakk såvidt å ta av meg skoene før jeg var i drømmeland.

Den freden fikk jeg ikke ha lenge. I halvsøvne registrerte jeg en merkelig lyd. Så var det plutselig noen som skumpet borti meg, og jeg bråvåknet og spratt opp. Der var Ingrid, og der var Abes.

«Hva faen gjør du her?» utbrøt Ingrid.

Hun hadde tatt med seg gutten hjem til firemannsrommet, og til sin seng, som lå inntil min seng og dermed i praksis var en dobbeltseng. Jeg er åpen for det meste, men å ligge ved siden av venninnen min mens hun er sammen med en fyr, det går ikke.

Det endte med at Ingrid tok med seg gutten, /apen (unnskyld, Ingrid!), til senga til Johanne, og lovte meg å ikke gjøre noe mer enn litt kyssing. Og jeg stappet fingrene i ørene og forsøkte å ignorere smaskelydene resten av natta.

Kunne du rota med en fyr som så ut som en ape?

Er det greit å rote med en fyr mens venninnen din sover ved siden av?

Hei, folkens! I morgen tidlig tar jeg fakirflyet til Deutschlands hovedstad for å slippe å være med på julerengjøringen. I den anledning kommer et par historier fra en annen harrytur til det nære utland.

For omtrent et år siden var jeg, Johanne, Ingrid og Eirin på en legendarisk tur til København. Vi bodde på et firemannsrom på et hostell i byen, brukte alle dagene på å sove og alle nettene på å drikke latterlige mengder dansk øl. Nordmenn på tur av aller verste sort, med andre ord.

Den første kvelden vi var der, dro vi først på et utested der vi fikk kjøpt tretten snaps for hundre kroner. Vi hadde allerede helt ned en flaske Fiskefjæs, vår favorittsprit, men som så mange andre nordmenn mistet vi all dømmekraft angående alkohol i utlandet og peisa på. Målet var å bruke akkurat like mye penger som vi vanligvis bruker på en fuktig kveld på byen i Oslo, men nå med tre ganger så mye valuta for pengene.

«Herregud, det er ingen kjekke gutter her!» sa Eirin til meg, og det var så sant som det var sagt. Alle rundt oss var chubby, gamle eller hadde hipsterbart. Tre ting vi ikke liker, og tre ting man har problemer med å unngå i Danmark. Seriøst, danske gutter er så hippe og trendy, de er penere enn kjærestene sine.

Men i det samme hun hadde sagt ordene, fikk vi øye på den kjekkeste mannen jeg har sett i hele mitt liv. Han så indisk ut, eller kanskje han var fra Sri Lanka. Han så bare latterlig bra ut. Stilen var kul, laidback og signaliserte på ingen måte moteblad-lesing. Han var rett og slett bare helt sykt deilig.

Og som om det ikke var nok, fortalte han oss at han jobbet som brannmann.

Jeg tuller ikke, alle fire jentene bare stirret. Det dryppet sikkert sikkel fra munnvikene våre. Før vi visste ordet av det hadde Eirin manøvrert ham bort til bordet vårt og begynt å føre samtale på fylle-dansk. Jeg kjente fornærmelsen blande seg med fylla og gjøre meg illsint. Hva trodde hun at hun drev med? Alle visste at jeg hadde konstant kjærlighetssorg og derfor måtte komme først i køen til alle kjekke gutter. Dessuten så jeg ham først. Trodde jeg.

Jeg har aldri duget på konkurranser. Virkelig, det har ikke skjedd en eneste gang at jeg har gått seirende ut av en konkurranse om en gutt. Novellekonkurranser på ungdomsskolen, kanskje. Kjekkaser på byen? Ikke sjans i havet. Likevel kastet jeg meg inn i kampen med hodet først og desperasjonen hengende etter som en hale, smilte mitt mest blendende Fiskefjæs-smil og pustet snapsånden min i ansiktet hans. Rart han ikke ville ha meg, hva?

Dere får ikke nok, hva?
 

Og jeg var ikke den eneste. Både Ingrid og Johanne viftet med øyevippene, presset sammen puppene og så på ham med sine mest beundrende, bedende dådyrblikk. Den stakkars gutten satt i sofaen med Eirin og Jo på hver sin side, meg og Ingrid ovenfor seg, og alle fire gjorde alt vi kunne for at han skulle velge oss. Det må ha vært ekstremt vulgært. Jeg så Johanne legge hånden forsiktig på låret hans mens hun hvisket ham noe, og full av faen og snaps som jeg var, lot jeg foten min gli oppover langs beinet hans mens jeg sendte ham det jeg mente måtte være et forførende blikk. Se bildet over.

Da fikk han noia. Han reiste seg så fort at jentene nærmest skvatt bort på hver sin side av ham, takket for seg og forsvant. Man skulle virkelig trodd vi var Taliban eller noe, så fort rømte han. Vi ble sittende igjen og se litt brydd på hverandre.

«Hva skjedde? Jeg hadde ham nesten!» utbrøt Ingrid.

«Hæ? Du hadde ham? Jeg hadde ham jo», svarte Johanne og så sint på ham. «Jeg hvisket til ham at vi burde dra snart!»

«Haha, det er det verste jeg har hørt! Særlig at det hadde funka! Dessuten hadde jeg sittet og benflørtet med ham helt siden han satt seg ned!», svarte Ingrid.

Jeg måtte bare le. Det må ha vært dråpen som fikk begeret til å renne over. Ikke rart fyren ble skremt! Han må ha følt seg som en naken dame i et rom fullt av huleboere. Det endte med at alle dro hjem alene, men vi fikk oss i alle fall en god latter.

Har dere vært keen på samme fyr som bestevenninna?

Pleier dere å vinne konkurranser?

Vi har hatt noen diskusjoner om gutter som er drittsekker her på bloggen, at jenter har lett for å gå etter slemme gutter som behandler dem dårlig. Okei, som behandler oss dårlig - alle som har blitt nevnt på denne bloggen er skyldige i denne synden. Så, hvorfor finner vi oss ikke i stedet en hyggelig, snill, kjekk gutt? Det finnes jo så mange av dem.

Det finnes faktisk mange good guys. Problemet, tror jeg, er gnisten. Tiltrekning for meg har mye med spenning å gjøre, og et lite snev av farlighet skaper spenning. Vissheten om at fyren har potensiale til å såre meg, får meg til å anstrenge meg hardere og ønske sterkere at det skal fungere. Det er fælt å innrømme det, men det er sant.

For hvor mange jenter har ikke en god kompis som aldri klarer å finne seg en jente? Man snakker i hytt og pine om hvor snill og kjekk han er, muntrer ham opp med tordentaler om at det er kjerringas tap og at han er fantastisk akkurat slik som han er. Man forteller alle at man er misunnelig på jenta som får ham, for hun kommer virkelig til å ha gjort et kupp.

Men vil man ha ham selv? Neppe.

Det er fyren man håper skal finne seg en søt, usikker, litt yngre jente som kan få ham til å føle seg mandig og erfaren. Sånn at han kan få seg litt selvtillit.

Ta for eksempel denne fyren som Johanne har holdt litt på med i det siste. Han er latterlig snill. Virkelig, jeg har ikke møtt mange greiere gutter i mitt liv. Han ser bra ut, ganske høy og med et pent ansikt. Han har masse venner, driver med spennende ting og er morsom å være med. Han er på alle måter motsetningen til en typisk drittsekk-gutt: omtenksom, forsiktig, litt sjenert, og selvsagt snill, snill, snill.

Så, hvor kommer problemet? Jo, mens de har sex, spør han henne om ikke hun kanskje har lyst til å bytte stilling. Kanskje hun har lyst til å prøve en annen? Hvilken da? «Kanskje... kanskje vi kan prøve den der du står på knærne, og jeg... jeg står bak deg, kanskje?»

«Joda, vi kan godt prøve den», svarte Johanne forfjamset.

Hun har fått gjennomgå for den historien, stakkars jente. Men hun sender nå fortsatt meldinger med ham. Kanskje hun bryter mønsteret?

Hva er galt med snille gutter?

Spør du om lov i senga?

«Altså, jeg bare må møte ham. Jeg blir helt gal hvis jeg ikke får møtt ham.»

Vi var på vors hos Eirin, og hun var allerede i ferd med å bli ganske full. Vinflaska var tom, vi hadde såvidt begynt å shotte tyrkisk pepper. Fyren hun snakket om, Kristian, var en svenske hun jobbet sammen med i en dagligvarebutikk. De hadde holdt på i månedsvis. Eller, holdt på og holdt på, hun hadde pleid å dra hjem til ham etter sene kvelder på byen.

Alt kunne gått bra for Kristian og Eirin om de ikke hadde hatt like mobiler. En natt hun sov hos ham fikk han en melding. Eirin trodde det var hennes telefon som pep og leste den, og det viste seg raskt at han holdt på med en annen jente samtidig. Ikke bare det, det virket ganske seriøst. Hun ble selvsagt rasende, og sa at hun aldri ville se ham igjen.

Det hun ikke hadde regnet med, var at hun faktisk aldri kom til å se ham igjen. Dagen etterpå hadde han nemlig fått sparken i butikken de jobbet i. Av alle ting, så hadde han stjålet dopapir og barberskum. For en dust.

At han var en dust, tenkte selvsagt ingen av oss på denne kvelden.

«Send ham en melding, da, spør om han skal ut ikveld», sa jeg. Eirin ristet på hodet.

«Vi må følge reglene», sa hun.

Regelen jeg og Eirin har laget for å ikke tape ansikt fullstendig, er at vi ikke skal sende meldinger til gutter vi egentlig ikke bør kontakte, før klokken er over midnatt. Etter tolv kan man trygt skylde på fylla, og ingen misforstår om de finner meldingene på mobilen neste morgen. Joda, jeg ser at det finnes hull i denne teorien.

«Nei, faen, nå sender jeg han en melding. Fakk reglene», sa hun.

«Fakk systemet», svarte jeg.

Noen timer senere satt vi på et utested og furtet. Kristian hadde fortsatt ikke svart. Jeg forsøkte å muntre opp Eirin med at han kanskje ikke var ute, men vi visste ganske godt at det bare var tomme ord. Sannheten var at han alltid var ute. Eirin så ut som om hun skulle begynne å gråte.

«Jeg skulle ventet til over midnatt... hei, vent! Jeg har ikke sendt den! Den ligger i utboks! Herregud. Jeg sender den på nytt.»

Plutselig var Eirin gira igjen. I alle fall helt til det viste seg, to minutter senere, at hun hadde sjekket sendte meldinger-mappen i stedet for utboksen. Men tydeligvis funket det bedre å sende to identiske «Hva skjer?;)» enn å holde seg til en enkelt, for litt senere fikk hun svar fra Kristian.

(Det er den andre grunnen til at det er en god regel å vente til over midnatt. Om gutten egentlig ikke har lyst til å møte deg, men du veldig gjerne vil møte ham, er det bare å vente til han er så drita at han ikke tenker klart.)

Desverre var ikke han den eneste som ikke tenkte klart, og Eirin tenkte minst av oss alle. Vi forsøkte å komme med gode råd og ideer til hvordan hun skulle få ham til å invitere henne på besøk, men det var rett og slett umulig å formulere en god tekstmelding med vårt promillenivå. Til slutt fant vi ut at det beste ville være å ringe ham. Men da fikk Eirin noia.

«Jeg kan ikke ringe ham, jeg er alt for full! Jeg klarer ikke å snakke», snøvlet hun.

Her burde vi satt oss på nattbussen og dratt hjem. I stedet fant vi ut at Ingrid skulle ringe og late som at hun var Eirin. Jeg aner ikke hvordan vi kunne tenke oss, på noen måte, at det var en god idé, men det gikk faktisk overraskende bra i starten. Kristian tok telefonen og gikk rett på.

«Kristian, jeg er bare nødt til å møte deg. Kan jeg komme hjem til deg?»

Vi ga henne tommelen opp mens hun ventet på svaret.

«Altså, jeg bare må treffe deg. Jeg er nødt til å se deg igjen, slik at jeg får en avslutning, du vet? Jeg vet det er over, jeg trenger bare en avslutning.»

Eirin ga Ingrid et oppmuntrende blikk.

«Men Kristian, skjønner du ikke at jeg ikke bare kan leve med at sjefen kommer på jobben og sier «Kristian har fått sparken»?»

Klikk.

Det skulle ikke mer til. Kristian la på, og en desperat melding fra Eirin om at det var venninnene hennes som tok telefonen hennes for å være morsomme hjalp ikke noe særlig på situasjonen. Da hun kom hjem hadde han allerede slettet henne fra Facebook. Noen uker senere så hun han og den andre jenta på H&M. Hun gjemte seg bak noen klesstativer og snek seg raskt ut av kjøpesenteret.

Lærdommen er denne: Når du går ut, legg igjen mobilen hjemme.

Ringer dere på fylla?

Er det en god eller en dårlig regel å vente til etter midnatt?